lørdag 8. januar 2011

Hvordan står det egentlig til med meg?

Jeg har skrevet litt om dette før, men synes det kan være på tide å oppdatere gamle, og informere nye lesere. Noen har kanskje lurt på hvorfor jeg tilsynelatende bare suser rundt hjemme og ikke gjør så mye?

27. juli 2009 fikk jeg svineinfluensaen, og ble liggende som vanlig når man er influensasyk i en ukes tid. Men når den første uka var over, var jeg fremdeles like dårlig. Influensaen ble borte, men kroppen var helt fullstendig utkjørt. De første månedene var jeg hyppig tilbake etter nye sykmeldinger, og ble gradvis litt bedre. Jeg var veldig utålmodig etter å bli bedre, og prøvde meg flere ganger på å begynne og jobbe igjen (jeg er egentlig IT-konsulent i et lite firma i Oslo sentrum). Det fungerte overhode ikke. Allerede på T-banen inn mot sentrum skjønte jeg at det ikke kom til å gå. Men jeg trodde selvfølgelig ikke at dette kom til å bli langvarig, og beit tenna sammen og tenkte at "det er bare smårester som henger igjen nå, bare jeg kommer i gang med å jobbe, blir det bra!" Men nei. Nå har det gått omtrent 1 1/2 år, og jeg har ikke sett noen bedring overhode det siste året. Jeg har tatt en drøss med blodprøver, og utelukket en mengde sykdommer. Og når alt man kan tenke på er utelukket, står man igjen med en ganske diffus diagnose: kronisk utmattelsessyndrom / ME.

Jeg er for det meste hjemme, jeg sover mye og hviler mye. Jeg bruker veldig mye tid på å gjøre ingenting, og når jeg gjør noe, gjør jeg det roligere enn jeg før ville gjort. Jeg tar meg mange pauser og jeg holder ikke på så lenge om gangen. Skal jeg på "store utflukter" som en tur ned til sentrum, dra på en konsert, et marked eller besøke en venninne, kan jeg ikke gjøre noe annet dagen før og dagen etter. Da må jeg bare lade opp så jeg kommer meg gjennom uten å flate ut helt. En uke med med 1-2 avtaler; f.eks. til legen en dag og spise middag hos noen et par dager etter, er en slitsom og fullpakket uke for meg. Jeg får det til, men ikke så mye mer.

Å ha et kronisk utmattelsessyndrom er ikke som å være i fin form, men bli sliten fortere. Jeg er sliten HELE TIDEN, men blir helt ulidelig utmattet hvis jeg anstrenger meg. Jeg får vondt i hele kroppen, blir tung og nummen, svimmel og får hodepine. Dette blir verst i sosiale situasjoner som varer litt for lenge, og som det er vanskelig å snike seg unna for å hvile.

Dere vet når dere har hatt influensa eller noe, og fått en ukes sykmelding, og begynner å bli bra igjen? Den siste dagen av sykmeldingen, da man fortsatt et litt syk, men i såpass god form at man utnytter dagen til å få gjort unna en del ærender? Sånn har i alle fall jeg ofte hatt det, men der har jeg ikke vært ennå i denne sykmeldingsperioden. Det har ennå ikke vært en såpass bra dag, at jeg har kunnet utnytte fritiden til å få unna mye på en gang. Alt som må gjøres er slitsomt, og jeg har heller ikke vært i såpass god form at jeg har kjedet meg.

Jeg greier å fremstå som ganske normal og oppegående i sosiale sammenhegner om jeg bare har fått hvilt en del på forhånd, og om det ikke varer for lenge. Og jeg kan jo ikke isolere meg helt heller. Jeg har lært meg til en del små grep som gjør at jeg kan holde ut lenger i slike sammenhegner. Jeg prøver å skjerme meg for høye lyder og sterkt lys, tar meg hvilepauser i den grad jeg kan, og jeg har f.eks. nesten sluttet å gestikulere når jeg snakker. Alt for energikrevende..

Jeg har også lyst til å nevne hvor provoserende det er å høre at "du ser jo helt frisk ut", eller "du har jo fri hele tiden og kan gjøre hva du vil". NEI, jeg er ikke frisk og jeg har ikke fritid til å gjøre hva jeg vil. Fritid må jo være å kunne bruke ledig tid til å gjøre det man har lyst til, og det kan jeg overhode ikke! Det lille jeg gjør, er mindre enn jeg ville orket i tillegg til 100% jobb da jeg var frisk. Jeg orker ikke å dra på en liten ferie engang, og jeg bobler over av lyst til å gjøre ting jeg ikke orker.

Noen få ganger i løpet av denne tiden har jeg trodd at "nå er jeg i ferd med å bli frisk!", og tenkt at jeg kanskje kan begynne å jobbe igjen snart. Men dette er når jeg har vært bare hjemme alene uten noen avtaler eller sosiale aktiviteter i så mye som 3-4 uker i strekk. Jeg har langt fra vært i toppform etter så lange hvileperioder, men i såpass god form at jeg har trodd jeg var i ferd med å bli bedre. Men så har jeg gått i gang med noe litt mer krevende, og er tilbake på null. Det er kjempefrustrerende.

Imidlertid gjør jeg det beste jeg kan ut av situasjonen. Jeg står opp hver morgen, går i gang med dagen og prøver å gjøre ting jeg har lyst til, samtidig som jeg prøver å godta at jeg må ta mye pauser og ikke rekker over så mye som jeg vil.

Derfor er det er helt fantastisk for meg å ha sy-hobbyen og bloggingen i denne situasjonen. Det er ting jeg kan holde på med i rolig tempo og helt uten noe press, og som jeg får mye god tilbakemelding på. Det å ha en blogg og en liten epla-butikk gjør en ellers trist sykesituasjon litt mer meningsfyllt og innholdsrik. Jeg skulle selvfølgelig ønske meg mer energi for å holde på med dette også, men selv om det ofte kan gå flere uker uten at jeg orker å sy noe, får jeg alltids til noe med ujevne mellomrom. Når jeg syr kan jeg kan ta pauser helt etter eget hjerte, og flater derfor ikke helt ut, sånn som jeg ofte gjør av sosiale aktiviteter.

En stor takk til dere som har handlet av meg og gitt meg koselige tilbakemeldinger på bloggen! Det hjelper virkelig på situasjonen at jeg kan holde på med dette!



Dette ble et langt innlegg, men jeg håper i alle fall noen har kommet seg gjennom det, og kanskje har fått litt bedre forståelse for hvordan hverdagen min er - selv om ME er en vanskelig sykdom å forstå seg på. Det er jo også så mange forskjellige grader av hvordan sykdommen forløper seg hos ulike mennesker, og jeg er i alle fall sjeleglad for at jeg ikke er sengeliggende hele tiden. Og så vil jeg bare avslutte med å si god bedring til meg selv. Jeg vil bli frisk!

31 kommentarer:

  1. Hei Ida!Leit å høre at situasjonen er så vanskelig for deg!Kjenner flere som har slitt med ME,så vet at det kan være tøft.GOD BEDRING TIL DEG!:-)

    SvarSlett
  2. Du er ikke den eneste jeg kjenner med ME og jeg føler så utrolig med dere! Må være så himla utfordrende og frustrerende :(

    SvarSlett
  3. Jeg ønsker deg alt godt og håper du kan slippe å være syk. God bedring :)

    SvarSlett
  4. huff det høres kjedelig ut.....

    Det har jo kommet ny forskning om at ME mest sannsynlig henger sammen med noe som heter "retrovirus". Husker ikke hva den heter, men er en reportasje om ME på PULS (NRK nett tv kan du finne den).

    Veldig interesant, og jeg håper de snart finner ut av hva man kan gjøre for å hjelpe dere med ME.

    Min største skrekk er å få ME, jeg er en person som alltid har mange baller i luften og hater å ikke gjøre noe....

    God bedring!

    Hilsen Anne Marit

    ps. også synes jeg det er så flott at du syr, for å ha noe å gjøre + det blir jo så fine gaver :)

    SvarSlett
  5. Takk for at du deler, Ida. Du har ingenting du trenger å forsvare overfor verken oss blogglesere eller andre. Men jeg syns det er positivt at du gjennom å dele bidrar til å skape oppmerksomhet og økt forståelse for ME. For det er, som du sier selv, en diffus og vanskelig diagnose.

    Føler virkelig med deg i den situasjonen du er i. Håper inderlig at du blir bedre snart.

    Og du, jeg fikk Maja-kjolen og visittkortetuiet her om dagen. Helt herlig! Og så så fin innpakning! Jeg blir helt stolt av å ha noe så flott i hus, jeg :-)

    God helg!

    SvarSlett
  6. Jeg er så uendelig glad for at jeg ikke har noe som er kronisk (tror ihvertfall legen, men jeg kan ikke være sikker før jeg har snakket med spesialist spåklart). Jeg har noe i hoftene som gjør at jeg har utrolig vondt veldig ofte. Det har antagelig noe med at beinvev i hoftene mine dør og smuldrer bort, samtidig som det prøver å bygge seg opp igjen.

    Som sagt, ikke kronisk though. Forhåpentligvis er jeg relativt frisk til sommeren en gang, selv om hoftene mine mest sannsynlig aldri kommer til å bli normale.

    Poenget mitt er egentlig det at jeg forstår veldig godt hvordan det er å måtte planlegge når du kan gjøre ting. Hvis jeg skal noe en dag, må jeg passe på å bruke bena rett dagene i forveien. Hvis ikke risikerer jeg å ikke kunne gå, eventuelt måtte halte rundt, noe som selvsagt tærer noe enormt på.

    Jeg har heldigvis ikke fått noen "Men du ser helt frisk ut"-kommentarer, rett og slett fordi jeg har nesten ikke fortalt noen om sykdommen min. Jeg sier jeg har gangsperr eller noe, eller så gjemmer jeg meg på rommet mitt (går på internat). Siden det jeg har ikke er kronisk er det egentlig noe som går ann å gjøre for meg. Men jeg kan forstå at det er frustrerende når folk ikke forstår. Selv om du sikkert ikke har gå lyst til å gå rundt og syte hele tiden, vil du jo at folk skal forstå hvor slitsomt dette er for deg, og hvor mye energi det faktisk er du bruker på å være med dem.

    God bedring :D

    SvarSlett
  7. Takk for at du deler med oss. Jeg syns det var både flott og trist å lese. Jeg ønsker deg alt godt. Stå på med syingen og bloggingen, for det er virkelig noe du er god på!

    SvarSlett
  8. ååhh jeg har nå lest hele innlegget selv om jeg egentlig ikke orker å lese så mye på en gang. jeg kjenner meg så utrolig igjen! det var som å lese om meg selv... jeg er under utredning for ME, men fastlegen min har allerede konkludert med det, og tilbudt meg ulike "behandlingsmetoder".

    jeg synes du beskriver det på en utrolig bra måte. selv om det nok er tilnærmert umulig for friske mennesker å forstå akkuratt hvor slitne vi er(jeg har hvertfall aldri vært så sliten i hele mitt liv, som jeg ble da jeg ble syk), så gir det en god pekpinn på hvor mye energi vi bruker på helt vanlige ting!

    så bra at du har funnet noe du trives med og orker :D jeg jobber med akkuratt det nå. driver å prøver både det ene å det andre :P

    god bedring!

    SvarSlett
  9. God bedring ønskar eg deg også! Sjølv hadde eg bekkenløsning i begge svangerskapa mine, siste gang såpass at eg gjekk på krykker. Trøsta mi var at det var noko som ville gå over, og no er eg fin og førleg igjen. Eg forstår godt at det må vere fryktelig vondt å ikkje vite kva ein kan gjøre med tilstanden, kor lenge det vil vare og kva det egentlig er. Eg kryssar fingrane for at du og alle andre ME-sjuke snart vil få svar på kva som er gale og korleis ein kan jobbe mot det!

    SvarSlett
  10. Som kroniker blir jeg glad når noen flere deler de usynlig sykdommene. (Jeg blir ikke glad for at noen har kroniske sykdommer, bare at man deler)

    Jeg har fibromyalgi og får ofte "du ser jo helt fin ut" også. Det er jo fordi en som regel ikke drar ut om man ikke er i ok form. ;P

    Jeg håper legen din kan finne ut av det og at du kan bli bedre. Om du ikke blir bra, så i allefall bedre. Det er slitsomt å være sliten! :(


    God bedring!!

    SvarSlett
  11. God bedring til deg! Du har helt rett, det er umulig å forestille seg hvordan det er når man heldigvis aldri har vært så sjuk sjøl. Men når man leser om det så forstår man jo at du og andre sliter og sikkert blir kjempefrustrert.

    Lykke til videre!

    SvarSlett
  12. Jeg må bare si god bedring til deg! Og at du skal vite at du er en skikkelig stor inspirasjon! Når jeg begynte å lese bloggen din ble jeg klar over alt det fine man kan lage på en symaskin, om man bare setter kreativiteten i gang. Dette gjorde at jeg startet å klumse litt med min mors gamle symaskin. Nå har jeg min egen symaskin som jeg er så glad i, og flere kjoler og lommebøker og alt slags som jeg har laget. Så jeg vil bare si tusen takk for den store inspirasjonen du er for meg! =)

    SvarSlett
  13. WoW!! Du er jo rene superhelten du!! Et virkelig forbilde for folk der ute som har ME og liknende sykdommer. Stå på IDA du er helt rå og du er en av de mest kreative mennesken jeg vet om!! ;) Tusen takk for den fine kurven jeg fikk til jul også - Ja, jeg er litt sånn turkis!! hihi..

    Oh..har du hørt om GIM forresten??(Guided Imagery and Music)??
    Gim er en psykoterapeutisk metode som setter musikkopplevelsen i sentrum. GIM kombinerer utvalgt klassisk musikk med avspenning, visualisering og samtale. En trenger ikke ha spesielt kjennskap til klassisk musikk for å ha utbytte av GIM.

    Jeg har vært med på dette et par tre ganger og det er virkelig en fin måte å komme i kontakt med sin underbevisthet og få litt oversikt over hva man går å bærere på inni seg som kanskje ikke alltid er så lett å oppdage på egenhånd.

    Kanskje dette kunne være noe?? Jeg vet om flere terapeuter som driver med denne metoden, og de er under utdanning så man kan få det litt billigere, så bare si fra hvis du kunne tenke deg å prøve det?? Det er uansett om det funker eller ikke en veldig behagelig og interessant opplevelse synes jeg ;)

    *KOSKAT*

    SvarSlett
  14. Uff, dette var trist lesning... Har ikke tenkt tanken på at du kan være syk, og overhode ikke stusset på at du "suser rundt hjemme", hehe..

    Det må være UTROLIG frustrerende å ha denne sykdommen! Sliten hele tiden, det hadde jeg ikke taklet tror jeg, så jeg må si du er tøff og flink! Så et program om sykdommen i jula, tror det var på NRK, du så det sikkert selv også. Det er hjelp å få der ute ser det ut til...

    Håper du snart blir frisk, og at du får hjelp!!!
    God bedring...

    Gode klemmer fra Stine

    SvarSlett
  15. Det er en veldig kjedelig sykdom du har, men det kommer til å gå over, livet vil bli normalt igjen!

    *stor klem*

    SvarSlett
  16. Kom over denne bloggen her om dagen og må si jeg synes den er veldig forsegjort og inspirerende! Jeg håper så masse på at du snart blir frisk og kan fortsette.Masse masse god bedring. Sender varme tanker herfra :)

    Hilsen ny leser og fersk blogger

    SvarSlett
  17. Hei!

    Jeg blir veldig imponert når jeg leser innlegget ditt, for det virker som om du takler sykdomssituasjonen din veldig bra! Det virker som om du har et godt fokus på å takle hverdagen til tross for sykdommen.

    Samtidig er det trist at en jente som deg som er så flink, kreativ og full av tiltakslyst ikke har mulighet til å gjøre alle tingene som du har lyst til.

    Jeg setter veldig pris på bloggen din, og blir veldig inspirert både av det du lager og stilen din! :)

    SvarSlett
  18. Jeg ønsker deg et godt nytt år Ida, og håper du i løpet av 2011 blir friskere.

    Jeg blir glad når jeg leser bloggen din fordi du klarer å formidle gleden som finnes i de små tingene i hverdagen. Evnen til å smile ved synet av hvordan solen danser over spisestuebordet tror jeg gjør et menneske mer lykkelig enn et liv fullt av aktiviteter som en haster igjennom. For meg er dette en god motvekt mot holdninger og snakking jeg nesten daglig må stå ut med fra enkeltpersoner jeg ikke kan velge bort fra mitt hverdagliv. Så en stor takk til deg for at du velger å bruke noen av kreftene dine på å blogge!

    SvarSlett
  19. Veldig tøft av deg å dele noe så personlig med leserne dine. Jeg har en venninne med en ME diagnose, og jeg føler virkelig med dere. Det er en frustrerende sykdom/diagnose på mange måter.

    Jeg håper at du snart bir frisk. I mellomtiden skal du vite at du er en stor inspirasjon med bloggen og kreativiteten din. :-)

    SvarSlett
  20. Så tøff du er som deler dette med oss! Stå på Ida, ønsker deg alt godt! <3

    SvarSlett
  21. eg var ikkje klar over at du hadde ME, så det var trist å høyre. det er bra iallefall bra at du har krefter til å sy og lage ting, for du har jo verkeleg talent for slikt syns eg! og då kan du jo som du seier gjere ting i ditt eige tempo.

    er det slik at ein kan verte frisk av ME, eller er det noko ein berre må leve med? Eg håpar uansett at du blir bedre, og at du får mange gode periodar der du ikkje er så trøtt og sliten!

    SvarSlett
  22. Hei!

    Du er en særdeles dyktig dame, som helt sikkert kommer til å bli bedre av sykdommen din.

    Men kanskje er den et signal om at noe var galt i situasjonen du var i før du ble syk? Kan hende er det ikke slik at du noen gang trenger «bli som før», men heller en ny, frisk utgave av deg selv?

    Jeg håper du etterhvert får mye energi, og at du bruker denne til å jobbe med noe du brenner for, for eksempel et eller annet kreativt. Jeg er helt sikker på at du greier det.

    Lykke til, og god bedring!

    Masse hilsener fra
    Veslemøy S

    SvarSlett
  23. Jeg har vel egentlig sagt deg dette før, men jeg syns det er forjævlig at folk skal stille spørsmålstegn ved formen din. Det er overhodet ikke kult å føle seg som noe helt annet enn det man er vant til, og frustrasjonen over å ikke få gjort halvparten av det man gjerne vil kjenner jeg godt til.

    Jeg håper du blir frisk igjen! :) *klem*

    SvarSlett
  24. For et Fantastisk innlegg... Du er utrolig tøff som deler dette med ALLE! Jeg blir helt imponert over dette.

    Jeg er stor fan av bloggen din, pluss en fornøyd kunde av deg på epla.no :) Er ofte innom begge steder. Er selv en sømentusiast som bobler over av ideer og syns du er veeeldig flink på gjenbruk, som inspirerer meg igjen.

    Så hatten av for deg! Sender deg masse positiv energi og god bedringstanker ;)


    Hilsninger fra Nina
    lykkeligdesign.no

    SvarSlett
  25. http://sterkest.blogg.no/1292326021_min_me.html

    Ei i klassen min hadde ME for halvannet års tid tilbake, men er nå helt frisk. Uansett - her har hun skrevet om hvordan det gikk for henne:)

    SvarSlett
  26. Kjære Ida, du er en av de som virkelig har gjort inntrykk på meg her inne. Selv om jeg aldri har truffet deg vet jeg at du er en utrolig fin og klok jente som hadde fortjent noe helt annet enn dette. Det er jo bare uflaks som gjør at du har ME og ikke jeg. Dessverre er det lite jeg kan gjøre med det, annet enn å håpe at du er mye bedre ved utgangen av dette året. Også håper jeg du vinner GiBort'en min, det hadde virkelig vært en verdig vinner!!

    Stor klem fra Guro

    SvarSlett
  27. Hei Ida, takk for hyggelig kommentar.
    Jeg var også i utgangspunktet veldig skeptisk til LP, det er fremdeles mye jeg ikke forstår, men jeg bestemte meg for at hvis det er en mulighet for at LP kunne gjøre meg frisk skulle jeg i det minste gi det et helhjertet forsøk. Jeg håper du gjør det samme, for hvis det fungerer vil du aldri angre :)
    Du fikk meg til å ville sette ord på noen ting jeg har tenkt på lenge, så les gjerne det siste innlegget mitt på sterkest.blogg.no

    SvarSlett
  28. Hei Ida

    Jeg har fulgt bloggen din lenge og synes du skriver fint og inspirerende! Jeg ble syk omtrent samdtidig med deg men uten at jeg hadde en influensa eller noe i forkant. Jeg ser nå i etterkant at jeg ble syk fordi jeg hadde levd under stress og press over lang tid.

    Jeg kom endelig på rett spor etter at jeg fulgte i fotsporene til "Tante Grønn" på www.marteliten.wordpress.com. Jeg kom inn på Frihamnsenteret med henvisning fra fastlegen min og en søknad jeg skrev selv. Jeg var der i november og kunne knapt gå, nå trener jeg nesten hver dag og skal begynne å jobbe litt igjen. Behandlingen ligner litt på LP, men du sparer 15.000 og får hjelp av en behandler som jeg fikk veldig tillitt til og har lang erfaring. Lykke til, jeg er sikker på du blir frisk! (teoriene om virus er bare, tull, jeg er positiv på viruset men jeg sikker på det ikke er det som er årsaken til sykdom.)

    SvarSlett
  29. å, jeg vet så godt hvordan du har det. har mistenkt i et år nå at jeg har me, men når jeg gikk til den doktoren jeg hadde før maste hun bare med "sikker på at du ikke bare er deprimert?". veldig koselig. nå har jeg fått en ny lege, så håper det går bedre da. syns det er så frustrerende når folk sier at det bare må være noe som er i hodet mitt...

    men ja, stå på, du blir nok frisk en dag! :) og jeg misunner deg veldig dine sy-kunskaper, virker så fint å ha noe sånt man kan drive med.

    SvarSlett
  30. Dei her ME-greiene høyrest heilt forferdeleg ut, håpar det går over eller at dei i kvit frakk finn ut noko lurt så du blir kvitt det. Ønskjer deg lukke til med den situasjonen. Fordelen er jo at du får lest mange bøker :/

    Fin blogg du har, og så mykje kult som du sel på Epla! Artig.

    Med beste helsing, Ola.

    SvarSlett
  31. Jeg har ikke ME som deg, men jeg har matallergi, med atopisk kryssallergi. I tillegg er jeg er allergisk mot dyr, pollen, etc. og diverse kosmetikk. En god del, med andre ord.

    Jeg har alltid hatt disse allergiene, men de ble nok værre etter at jeg ble voksen. Det året jeg fikk påvist disse allergiene var jeg så syk at jeg måtte slutte å jobbe og slutte å studere. Jeg var livredd for at jeg hadde fått ME. Jeg hadde, og har fortsatt mange av de samme symptomene som ME-syke har. Det viste seg at jeg bare (bare og bare fru blom) hadde disse allergiene. Disse kroniske allergiene. De vil alltid være her, og jeg vil aldri bli helt frisk. Jeg kan ha gode perioder (som alltid virker så ulidelig korte) og dårlige perioder (som gjerne varer i flere år i strekk).

    Når jeg er dårlig er det litt som en "mild" omgangssyke. I tillegg blir jeg utrolig sliten... helt inn i skjelettet. Det er som om noen bråker i kroppen min, og det føles ut som hele verden bare er støy... på en måte. Dette er så utrolig slitsomt, for dette kan vare i flere dager i strekk, med et par dagers avbrudd, før det setter igeng igjen. Da må jeg bare slappe av og ikke gjøre noe.

    Jeg har begynt å studere igjen, for jeg VIL studere og jeg VIL få meg en utdannelse! Det er ikke noe morsomt for jeg får nesten ikke deltatt på en eneste forelsning, alle i klassen (jepp, det er klasser) min tror jeg er kjempe lat som aldri er på skolen og jeg rekker ikke bli kjent med noen... I tillegg førte dette til at jeg var dårlig på en eksamen før jul, og strøyk på den andre, så de må jeg ta opp igjen nå. Superslitsomt!!

    Jeg sliter også med det samme som deg; at jeg ikke ser syk ut. Jeg ser jo frisk ut, kanskje litt tynn bare. (Det er nok det eneste som synes utvendig + eksem, når jeg har det, men det har vært ganske bra det siste året. Bank i bordet!)I tillegg har jeg bare de siste årene klart å innrømme for meg selv at jeg er syk... på ordentlig. En kan jo ikke kalle seg syk når man "bare" er allergisk. Så vidt jeg har skjønt regnes man ikke som syk, bare allergisk. Snodige saker.

    Uansett, det jeg vil si er at jeg også får den; "Men du ser jo ikke syk ut...?" I tillegg har jeg flere gode venninner som sier jeg er heldig som ikke tåler alt. Hadde de hatt det samme som meg hadde de også klart å spise mindre søtt og fetende... What?? Da er det neste så jeg får lyst til å skrike. Uvitende, det er det veldig mange er. Selv de som burde vite bedre.

    Det er slitsomt å ha en "skjult" sykdom. For min del er det bare kjæresten min som kanskje skjønner hvordan jeg har det. Folk forstår ikke, og jeg føler meg ofte mistenkliggjort og som en unnasluntrer.
    Dette, pluss det at det hemmer livet ditt så veldig, er egentlig bare deprimerende.

    Heldigvis er jeg en sterk person med god selvtillit. Jeg er sta, og jeg holder ut. Og jeg er faktisk mindre deppa enn jeg trodde jeg skulle være. Når jeg har et av mine "sammenbrudd" pga sykdommen lar jeg meg alltid få lov til det, men ikke lenge. Og så setter jeg det hele i perspektiv... Det kunne alltid vært verre, selv om det ikke føles slik. Jeg kunne bodd i et land med krig, jeg kunne vært fattig, misbruk, eller heroinist, jeg kunne vært lam... eller skalla (Hehe), eller slem. Jeg prøver å minne meg selv på dette daglig. For det må jeg. Og jeg tror det er viktig å tenke at en er heldig, selv om en har det vondt. Det finnes noe godt i alt.

    Beklager at jeg bare tømte meg helt. Håper bloggen din overlever. ;) Egentlig ville jeg bare si at jeg støtter deg, ønske deg god bedring... du er ikke alene (det synes iallefall jeg er litt deilig å tenke på.)

    "Lille My"

    SvarSlett

Takk for alle kommentarer og tilbakemeldinger! :)