Friskere!

Nå synes jeg det er på tide med en oppdatering om formen min igjen, og jeg kan med stor glede fortelle at den er stigende! I slutten av juni var jeg på kurs i Lightning Process (heretter kalt LP). Nå er jeg mye bedre, selv om jeg har et stykke igjen før jeg er helt frisk. Det er fantastisk å kunne begynne og bruke kroppen igjen, gå på besøk til venner uten å flate helt ut, bruke hele dager på å være i aktivitet, gå turer, og i de hele tatt.. leve!

Jeg har vært ME-syk i to år nå, etter at jeg fikk svineinfluensaen i juli 2009. Heldigvis har jeg vært såpass oppegående at jeg har kunnet gjøre noe, og jeg har hele tiden prøvd å gjøre det beste ut av sitasjonen. Men det har blitt mye tid på sofaen, lange netter, mye hvilepauser og en del smerter og frustrasjon. Trykk her for å lese blogginnlegget jeg skrev om helsesituasjonen min i januar.

Videre vil jeg skrive litt om min opplevelse av hva LP er, og hvordan det har virket for meg.

Skepsis og fordommer

Før jeg gikk på kurset hadde jeg en del fordommer mot LP, og var skeptisk til mye av det jeg hadde hørt om kurset. Noen har advart meg mot det, mens andre har snakket varmt om det og anbefalt meg å gå på kurs.

Foreløpig er det ikke noe særlig forskning å vise til rundt LP, og det må hovedsaklig vurderes utifra deltakeruttalelser. Det kommer helt sikkert forskning på området etterhvert, men LP er tross alt bare ca 10 år gammelt, som i forskningsverden er relativt nytt.

Et punkt som skurret for meg da jeg hørte om LP først, var alle de utelukkende positive suksesshistoriene. Det virket som man gikk på kurs i tre dager og kom ut igjen 100% frisk og helbredet, i beste halleluja-stemning. Det hørtes for utrolig ut. Etterhvert fant jeg ut at disse suksesshistoriene er positivt redigerte historier, der kursdeltakere har fått beskjed om å skrive en tekst som kun fokuserer på det positive de har opplevd etter kurset, men ikke nevner noe negativt. Joda, det er en fin øvelse for kursdeltakeren å skrive en slik tekst, og det er viktig at man etter kurset fokuserer på sine positive forandringer og det man har fått til - men jeg mener det er riv ruskende galt å bruke disse tekstene i markedsføring. Negative aspekter er tross alt også en del av sannheten.

For meg var det mye mer motiverende å snakke med folk som hadde hatt ME og vært på kurs, og få høre begge sidene av sannheten - at ja, de var bedre allerede rett etter kurset, men det innebar mye jobbing i ettertid, og tok lang tid før de var helt friske. De opplevde oppturer og nedturer, men ble etterhvert helt bra.

En annen misoppfatning mange har om LP, er at man skal ignorere problemene sine. At man skal kjøre på og presse seg til å være aktiv, til tross for smerter og utmattet kropp. Dette er helt feil. Man skal anerkjenne vondtene og kroppsformen, men jobbe med å stoppe det – ikke ignorere det.

Det er også viktig å presisere at LP anerkjenner at ME er en fysisk lidelse, og at det ikke dreier seg om psykiske problemer. Jeg kan jo trekke en sammenligning med hodepine, som jeg også sliter en del med, og som ingen mener er en psykisk lidelse. Når jeg får vondt i hodet, har det ikke skjedd noe fysisk med kroppen min. Ingen har slått meg, eller voldt meg fysisk skade – allikevel er smerten sterk og reell. Og det er en smerte som kroppen har laget helt selv. Da er det vel logisk at man også kan stoppe slik smerte, hvis man bare lærer hvordan? Jeg har brukt LP til å jobbe med å få bort hodepinen min også, men der har jeg en lenger vei å gå. Hodepine og migrene har jeg hatt hele livet, og føler at det er mer en del av meg enn ME'n har vært.. Men jeg har blitt mye bedre på hodepinefronten og :)

Noe som dessverre kan skje på alle slags kurs, er at man er uheldig med instruktøren.. Jeg snakket lenge med hun jeg vurderte å dra på kurs hos (Bjørg Kristin Langnes) på forhånd, for å forsikre meg om at dette kurset var rett for meg. Hun har hele tiden vært flink til å forklare, hjelpe meg, og vært god på personlig oppfølging. I kjent Ida-stil har kommet med en haug med spørsmål og skeptiske innvendinger – både før, under og etter kurset. Bjørg har tålmodig svart meg og tatt meg på alvor hele tiden.

Så etter å ha snakket med og lest om flere som har fått det bedre etter LP-kurs, og fått avkreftet en del av fordommene mine, bestemte jeg meg for å la suksesshistoriene veie tyngst, og dra på kurs.

Hvordan fungerer LP?

Det er litt vanskelig å forklare, men skal prøve meg på en kort og enkel forklaring på hvordan LP virker.

Når noe skjer rundt oss, eller med kroppen, kjører kroppen vår opp ulike nervebaner basert på hva som skjer. Tidligere erfaringer og løsningsmodeller kopieres når noe likt eller tilsvarende oppstår. Hvis det f.eks. kommer et virus inn i kroppen eller du opplever en fare, vil kroppen automatisk sette i gang mottiltak. Men selv om kroppen i utgangspunktet prøvde å løse noe til det beste, er det ikke alltid disse løsningene fungerer i lengden. LP dreier seg om å stoppe de ugunstige nervebanene, og kjøre opp nye i stedet. Dette er basert på hjerneforskning, og selv om det er lite forskning på selve behandlingen, er det i alle fall slått fast at det er slik hjernen fungerer. Og da kan man også jobbe med å endre disse nervebanene.

Mye av LP dreier seg også om å skape positive minner. Minnene våre har overraskende mye å si for hvordan en situasjon oppleves og takles. Når du tenker på eller forbereder deg til noe, henter hjernen automatisk frem de minnene du har med tilsvarende situasjoner, og forbereder seg på situasjonen basert på dette. Når de negative tankene/minnene er dominerende, begynner hele deg å forberede seg på det verste. Da vil du antageligvis få en mye verre opplevelse enn om minnene hadde vært positive, selv om situasjonen er den samme og du ellers har de samme forutsetningene.

Det høres kanskje rart ut, men hjernen merker faktisk ikke forskjell på konstruerte og ekte minner. Det vil si at du selv kan velge å skape positive minner rundt situasjoner som du tidligere har forbundet med noe negativt. Når de gode minnene har kommet i overtall, vil du få en mye bedre opplevelse av situasjonen. Som et eksempel kan du kanskje hente frem et minne om en ubehagelig hendelse, og få direkte vondt i magen eller bli uvel på andre måter? Og alle vet jo hvor slitsomt det er å snakke med folk som bare fokuserer på negativitet og problemer, og hvor ubehagelig det er å grue seg til noe.. Hvis man tenker litt over det, er det kanskje ikke så overraskende hvor stor påvirkning minnene har på oss og hvordan vi oppfatter verden?

På kurset lærer man teknikker for å skape positive minner, og kjøre opp nye og gunstigere nervebaner i kroppen for å få et bedre liv.

Rent praktisk er LP-kurset et tredagers kurs (5-6 timer hver dag, tre dager på rad), som holdes i små grupper. Man lærer en del om hvordan hodet og kroppen fungerer, og man lærer hvordan man gjennomfører prosessen, mens man hele tiden får oppfølging og personlig hjelp. Det er kursdeltakeren selv som må gjøre seg frisk, ved å være konsekvent og jobbe helhjertet med prosessen, både under kurset og i ettertid.

Kurset jeg var på var på Bjørkelangen, en times kjøring hjemmefra. Den første kursdagen ble veldig tung for meg. Vi lærte ikke prosessen med en gang, men fikk mye informasjon, og det ble fryktelig slitsomt. Jeg fikk migrene og ble ganske dårlig og utmattet, og hadde problemer med å jobbe helhjertet med prosessen.. Men jeg kom meg gjennom dagen, la meg tidlig, og dro på kurs dagen etter igjen, litt bedre i hodet. Jeg lærte mer av prosessen, greide å jobbe med både hodepinen og ME'n og ble litt bedre av begge. Tredje dagen var formen enda bedre, og jeg fortsatte å jobbe med problemene. Mot slutten av dagen hadde jeg et lite øyeblikk hvor jeg var ganske skuffet over at jeg ikke følte meg noe høyere på energiskalaen, før det plutselig slo meg at jeg heller ikke var dårligere. Vanligvis ville jeg jo flatet helt ut etter tre 6-timers-dager med kurs pluss to timers kjøring hver dag. Det var en veldig motiverende oppdagelse.

I dagene etter kurset opplevde jeg stadig nye milepæler og høyere energinivå. På en skala fra 1-10 pleide jeg å være på rundt 2-3. Jeg var nede på 1 når jeg hadde overanstrengt meg, og oppe på 4 var jeg bare når jeg ikke hadde gjort noe annet enn å være hjemme alene i 3-4 uker i strekk. Rett etter kurset var jeg kanskje på 3,5. Et par dager etterpå, husker jeg at jeg tenkte «nå er jeg jammen meg på en firer!», og enda noen dager etter det, da jeg stod og lagde middag til meg og en venninne, oppdaget jeg at jeg var oppe på en femmer – og det etter å ha vært i aktivitet hver dag i en uke! Det er helt fantastisk. Så selv om det går sakte fremover, merker jeg store fremskritt. Nå er jeg omtrent på en åtter på skalaen, og jobber mot å komme opp på 10!

Veien videre?

Som sagt er jeg ennå ikke frisk, og jobber fremdeles med prosessen. Jeg har litt igjen før jeg har en 100% frisk kropp - men jeg har absolutt troen på at jeg skal komme dit snart. Både jeg selv og andre ser kjempeforskjell på meg før og etter kurset. Faktisk ble jeg overrasket over venner og familie som sa "jeg så det på deg med én gang du kom inn i rommet!".. var jeg virkelig så dårlig til å spille frisk? Jeg som trodde jeg hadde fått til å opptre som ganske frisk i kortere perioder, etter mye hvile.. Men neida, det er kjempeforskjell på meg :p

Jeg får en del spørsmål om jeg skal begynne å jobbe igjen snart, men svaret på det er at jeg vet ikke. Jeg vil ikke presse meg til å begynne i jobb igjen før jeg er klar, og før jeg begynner vil jeg være helt sikker på at det er riktig. Men jeg er overhode ikke arbeidssky, altså ;) Jeg gleder meg veldig til den dagen jeg kan gå tilbake i full jobb, og holde på med hobbyer på kvelder og i helger som vanlige folk :) Men jeg må ta det som det kommer, og fokusere på å bli helt frisk først. Jeg vil hverken sette noen øvre eller nedre tidsbegrensning på når jeg skal tilbake i jobb.

I mellomtiden nyter jeg å kunne gjøre ting jeg liker. Jeg nyter å ha en kropp som fungerer bedre og bedre. Og selv om ME'n gjør mindre og mindre ut av seg, har jeg jo en temmelig utrent kropp, som jeg må ta hensyn til. Jeg må bruke litt tid på å komme forsiktig i gang med fysisk aktivitet.

Jeg har begynt å gå turer igjen, og blitt overraskende støl i hele kroppen. Jeg har jo aldri blitt støl av gåturer før! Men når man ikke har brukt kroppen noe særlig på to år, er det kanskje ikke så rart.. Jeg bor midt mellom Østensjøvannet og Østmarka, og har fått noen fine turer begge steder. Første gang jeg gikk rundt Nøklevann, en tur på 1,5 mil, var jeg så støl og gåen i kroppen at jeg nesten ikke kunne bevege meg de neste dagene.. Men det er jo bare godt-vondt! Og da jeg gikk samme runden igjen noen uker etterpå, og nesten ikke ble støl i det hele tatt, var godfølelsen komplett! :p

Tur rundt Nøklevann forrige fredag. En runde på 1,5 mil!

Så det jeg bruker tiden på nå, er hovedsaklig gåturer, vennebesøk, middagsselskaper og en del morsomme aktiviteter som de siste to årene har vært helt utelukket. Det er så deilig å ikke bare ha tid, men faktisk orke å fylle tiden med noe!

Det som er litt trist, er at det plutselig er veldig lite tilfredsstillende å være hjemme og sy en hel dag. Før LP-kurset, tenkte jeg at jeg i første omgang bare skulle gjøre mer av det samme som før. Jeg var rett og slett for dårlig til å orke og ha noen større ambisjoner. Men plutselig fikk jeg lyst på ferieturer, jeg fikk lyst til å sprette rundt og være impulsiv og være med på nye ting, og jeg ble utålmodig av å være hjemme lenge om gangen. Uventet oppførsel, rett og slett.

Nå leter jeg etter nye utfordringer... Ting jeg kan være med på, morsomme aktiviteter som utfordrer meg. Jeg er klar for å begynne og ha et liv igjen, og jeg er klar for å møte flere folk enn bare de aller nærmeste. Høsten skal bli helt super!

Dette ble et langt blogginnlegg, kanskje mest for spesielt interesserte, men jeg håper en del kom seg gjennom hele. Det føltes viktig å skrive, og jeg håper noen har fått litt bedre forståelse av hva LP er - og ikke minst hvordan kroppen min er! :)